Hun hadde allerede bestemt seg for å gå da han spurte hva hun mente med frihet.
— Å kunne gå, sa hun, og løftet jakken fra stolryggen.
Han trakk føttene inn så hun fikk plass til å passere.
— Ja. Men hvor vil du?
Hun så mot døren. Utenfor holdt noen en paraply med begge hender. Vinden vred den sidelengs.
— Det er et større spørsmål.
— Vi kan la det ligge.
Hun ble stående med jakken over armen. Tidligere på kvelden hadde han snakket om noe han kunne mye om. Hun husket nesten ingenting av det. Nå hadde han sluttet å forklare.
— Jeg vet ikke, sa hun. Jeg har vært opptatt av å kunne dra.
Han nikket, men fylte ikke stillheten. Det irriterte henne litt. Hun hadde lyst til å høre et svar hun kunne være uenig i.
— Du kunne jo sagt at det er en begynnelse.
— Ville du trodd meg?
Hun lo og satte jakken ned.
— Antakelig ikke.
De snakket videre om steder de hadde reist til av feil grunn. Hun fortalte om en leilighet hun aldri hadde pakket ordentlig ut i. Han fortalte om å bli værende i en by fordi han hadde kjøpt et årskort på treningssenteret.
— Et sterkt filosofisk grunnlag, sa hun.
— Jeg prøvde å få valuta for pengene.
Da hun lente seg frem, gjorde han det samme. Hun la merke til hendene hans rundt koppen. De hadde vært der hele tiden.
— Jeg må gå om ti minutter, sa hun.
— Vil du bruke dem her?
— Ja.
Hun flyttet stolen litt nærmere bordet.